En medisinstudent i Tallinn møter en ung estisk kvinne. Lidenskapelig kjærlighet blusser opp mellom dem. Imidlertid skiller katastrofen med fergen "Estonia" dem, slik det virket for alltid. Men kjærligheten deres viser seg å være sterkere enn døden.

Mine kjære norske lesere! Jeg er lege i ultralyddiagnostikk og samtidig forfatter fra Armenia. Da jeg skrev denne kjærlighetshistorien, skjønte jeg at jeg måtte gi nordmennene muligheten til å lese den. I romanen heter heltinnen det norske navnet Svan og den norske svanen er hennes kjærlighets talisman gjennom hele romanen. Jeg har selv to ganger besøkt ditt fantastiske land – jeg beundret de fantastiske fjordene på et havcruise. Jeg likte spesielt byene Bergen og Ålesund. Tilgi meg for den uredigerte teksten som er elektronisk oversatt til norsk. Dessverre klarte jeg ikke å redigere den ordentlig, men jeg lover at jeg skal lære meg norsk og neste roman vil være mye mer tilgjengelig for deg. Jeg håper imidlertid virkelig at du kan føle kjærlighetens kraft i denne romanen, samt min store kjærlighet til Norge. PS – denne romanen i elektronisk oversettelse til estisk, også uredigert, var veldig populær blant leserne i Estland.

Nå, for å reise til Estland, trenger du et Schengen-visum. Og i sovjettiden var det ett land uten grenser og barrierer, og for å komme til Tallinn var det nok å komme til Moskva (hovedstaden i USSR), ta tog eller fly på vei til hovedstaden i Sovjet-Estland, og selv da ble antatt at du var i utlandet.

Vi møttes på Fox Nora restaurant. Vi har hørt om dette originale Tallinn-etablissementet i lang tid. Det lå i kjelleren i et middelalderhus, nær det berømte Wana Thomas Tower. Alt her var gjennomsyret av middelalderens Baltikum: steinvegger, flimrende stearinlys, retter med overflod av kjøtt, servitriser i nasjonale klær – alt dette skapte en hyggelig og koselig atmosfære. Etter et par glass vin slappet vi av, og da den muntre musikken begynte, dro mange av oss for å danse.

Hilsener på estisk ble hørt overalt:

– Tere (Hei)

– Tere khomigut, – lød som svar.

Plutselig, midt i denne estiske polyfonien, hørte jeg:

– Hvorfor danser du ikke? Har du det ikke gøy?

Jeg snudde meg og i lyset av lysene kunne jeg skimte en ung dame med smale briller og langt rødt hår. Hun snakket veldig flytende russisk, noe som ikke var typisk for den lokale ungdommen, men hennes korrekte russiske hadde også en baltisk aksent, behagelig for øret mitt.

– Kjeder du deg? Kom igjen, jeg skal muntre deg opp.Jeg kunne absolutt ikke avslå en slik invitasjon.

– Når damer inviterer herrer, kan ikke herrer forbli likegyldige, – svarte jeg og vi gikk for å danse.

Men veldig snart ble den raske musikken til en langsom romantisk melodi, og nå omfavnet vi oss og begynte å fremføre tango. Det flammende røde håret hennes utstrålede en subtil duft av deilig sjampo ispedd duften av en ren kropp som nettopp hadde kommet ut av dusjen.

– Hva heter du?

Vel, siden vi er så nærme at vi lukter gjensidige lukter, så er det på tide å bli kjent med hverandre.

– Jeg heter Svana.

– For et interessant navn. Helt ukjent for meg.

– Det er veldig sjeldent og på ingen måte estisk.

– Og hva?

– Norsk.

– Du overrasker meg! Hvor fikk estlenderen det norske navnet fra? Og hva betyr det?

– Å, det er en lang historie. Bedre si meg hva du heter?

– Navnet mitt er også uvanlig, allerede for øret ditt.

– Ingenting, ingenting. Snakke. Jeg er kapabel. Jeg tar den.

– Jeg heter Harutyun.

– Høres originalt ut!

– Det er ekte armensk

– Absolutt ikke norsk.

– Og ikke estisk.

Vi begynte å le sammen og jeg skjønte at bekjentskapet fant sted.

– Hør, Harutyun! La oss sette oss ved bordet vårt, og samtidig snakker vi om navnene våre.

Det ble sagt så naturlig at jeg ikke turte å takke nei til mitt nye bekjentskap.

Vi kom til et bord der to voksne allerede satt – en mann og en kvinne.

– Møt! Dette er foreldrene mine. Far heter Alexander, og mor heter Ingrid. Mamma, pappa er Harutyun. Vi har nettopp møtt ham.

– Veldig fint! Sitt ned. Vil du ha noe å spise?

– Nei takk! Ikke sulten.

– Og en drink?

Jeg vil ikke nekte.Servitrisene tok raskt med meg et bestikk og et glass, og Alexander skjenket rødvin til meg. Han var en liten skallet mann med spisse trekk og ansiktet til en pen Svana-rev lignet faren hans. Men det røde håret – det var fargen fra Ingrids mor.

– Vel, fortell Harutyun. Som jeg har lagt merke til, har du kommet langveisfra og ikke alene, men med en kampanje.

Jeg begynte å fortelle hvem vi er og hvor vi er fra. Svan og faren lyttet oppmerksomt, men Ingrid var det ikke, og jeg skjønte at hun ikke forsto russisk godt. Bekreftelsen på min gjetning var at Alexander noen ganger lente seg over til henne og forklarte det jeg allerede hadde sagt på estisk.

– Mamma forstår dårlig russisk.

– Det skjønte jeg allerede.

–Hun er faktisk norsk.

– Så det var der du fikk det norske navnet ditt!

– Men pappa er russisk, selv om han bodde i Tallinn hele livet. Og etternavnet hans er russisk – Morozov.

– Så du er Svana Aleksandrovna Morozova. Høres imponerende ut, som Griegs melodi «Morning, Peer Gynt» blandet med Tsjaikovskijs «Svanesjøen»-ballett.

– Wow! Og du treffer akkurat og ikke engang varm, men direkte varm.

– I hvilken forstand? Hva mener du?

– La oss snakke om det andre steder, i en mer privat setting.

Jeg begynte å like Svan mer og mer. Hennes letthet, smil og fullstendige fravær av den baltiske kulden var veldig gunstig for kommunikasjonen.

– Jeg er ikke imot. Men jeg kjenner ikke byen, så valget er ditt.

– Det er ett rolig sted hvor det spilles jazz. Liker du jazz?

– Ikke så gale, men jeg liker det.

– La oss gå da. Mamma, pappa – vi forsvinner, ikke kjede deg. Og du sier farvel til din.

Da vi floppet inn i taxien, sendte bilene en munter armensk sang fremført av en kjent popartist på radioen.

– Hør, Svana! Dette er en sang på armensk til min ære.

Svana lyttet og smilte.

– Hva handler denne morsomme melodien om?

– Om våren, om mai og om kjæresten din.

Jeg la merke til at taxisjåføren satt der med et steinansikt og ble igjen, til tross for at passasjerene hans var i utmerket humør av melodien som lød i taxien.

Vel, dette er den estiske mentaliteten – et minimum av følelser og følelser. Disse inntrykkene delte jeg med Svana.

– Dette er et nordlig kaldt land. Folk her ser ikke solens stråler på lenge. Dette er ikke strålende Armenia med en overflod av solfylte dager for deg. Hvor mange av dem har du i året?

– Tre hundre og tretti.

– Lykksalighet! Du er bare heldig!

I mellomtiden gikk vi inn i en koselig bar, der det spilte sakte jazzmusikk og par virvlet sløvt midt i salen.

Vi satte oss ved et bord og allerede i vanlig belysning kunne jeg endelig se min nye kjæreste fullt ut. Hun tok av seg brillene, og jeg så en overflod av fregner i ansiktet til den vakre reven. I tillegg til det røde håret, blendende som ild, hadde hun en meislet figur med tynn midje, og et fullverdig bryst ruvet under en stram genser. Den var dekorert med et anheng som viser en svane.

– Jeg skulle ikke ha tatt den av.Brillene kler deg veldig, – sa jeg og så inn i avgrunnen av de blå øynene hennes, – og generelt sett liker jeg utseendet ditt veldig godt.

Svan rødmet av disse ordene, og ansiktet hennes lyste opp av et sjarmerende smil.

– Vel, du er en brennende brunhåret mann. Jeg la umiddelbart merke til dette da jeg så det i "Revehullet".

Jeg tok de små håndflatene hennes med nydelige lilla ringblomster og begynte å varme forsiktig i mine.